5. Dorothea Engelbreksdatter, norsk dikter, 1600tallet

Dorothea Engelbrektsdatter

1634 -1716

Norges første store kvinnelige dikter,

levde i Bergen.

 

 Laget av Ragnhild Arneberg

Som prestedatter, fikk Dorothea god utdannelse. Hun fikk reise til København, hvor hennes diktertalent fikk utvikle seg blant tidens intelligensia.

 

18 år gammel ble hun gift med magister Ambrosius Hardenbeck. Han ble sogneprest til Bergen Domkirke, og prost i Nordhordland. Dorothea fikk en viktig rolle som prestens hustru med ansvar for et stort hus og en stor familie, med ni barn.

Dorothea og Ambrosius elsket hverandre høyt, og han respekterte hennes dikterevner. I 1678 ga hun ut sin første samling med dikt og salmer, ”Sjælens Sangoffer”. Den har siden kommet i mange opplag. I et geistlig miljø var det naturlig at religionen ble sentral i hennes forståelse og tolkning av tilværelsen, og at hun formet sine ord som salmer og bønnetekster.

I 1683 døde Ambroisus. Paret hadde allerede mistet flere av sine barn. Dorotheas sorg over barna og mannen fikk uttrykk i nye salmer og dikt. Da så de to siste sønnene døde – de som tilsynelatende hadde livet foran seg – ble sorgen endeløs. Dorothea grublet og satte ord på sorgen med bibelske referanser. Hennes neste store samling, ” Andæktige Taareoffer for bodferdige syndere” kom i 1685.

 

I Norge og Danmark ble hun nå hyldet som sin tids store poetinne.

I en av Bergens bybranner mistet hun sitt hjem. Som eiendomsløs enke på bar bakke uten noen til å forsørge seg, var det nå bare hennes ry som dikter som kunne berge henne. Hun skrev til kongen i København og klaget sin nød. Han innvilget henne kunstnergasje livet ut – som den første på kunstnerlønn i Norge.

Dorothea Engelbrektsdatter var et menneske i sin tid. Det var barokkens tid av høystemte følelser. Og det var motsetningenes tid. Under overflaten av prakt og glans levde frykten for ødeleggelse, død og guddommelig avstraffelse. I Dorotheas diktning kom tiden til syne i hennes fargerike ordbruk med bruk av allegorier. Hun satte ord på manges lengsel og grublerier. Flere av salmetekstene skrev hun til populære melodier, og de ble flittig brukt i husandakter, og ble allemannseie.

Men hun kunne også kaste seg ut i leilighetsdikting, rimbrev og poetiske dialoger med personligheter i samtiden.

Dorotheas stol viser til en kvinne med flere sider. I ryggen er en enkel drakt etter ide av en enkel barokk borgerkjole. Dorothea omtalte seg som en Kristi brud. Kronen på toppen av stolen viser til gamle brudekroner av tekstil. Den er holdt i fiolett, som er sorgens og meditasjonens farge.

I setet er det skrivesaker og et skrin med flere hodeplagg. Her er den hvite jentekysen og den gifte kvinnens sorte lue. Men her er en rød innerlue som med assosiasjon til følelser, men også de lystige strofene som Dorothea kunne kaste seg ut i. Kysene og draktelementet er laget etter studier av kvinnedakter på malerier fra 1600-tallet. 

Skrinet er laget i sveipeteknikk av Gunnar Tangen.

  Fruekysen

 

Jentekysen

 

Tekst: Ragnhild Arneberg