4. Leonora Christina Ulfeldt, forfatter og prinsesse av Danmark, 1600 Tallet

Leonora Christina Ulfeldt

Prinsesse av Danmark, forfatter 1600tallet

  

 

Dansk kongsdatter og politisk forfatter i politisk strid.

Leonora Christina født 1621, hun var datter av Christian Kvart og Kirsten Munk. Allerede som 9- åring ble hun forlovet med Corfitz Ulfeldt, og giftet seg med ham som 15-åring. Corfitz Ulfeldt var stattholder i København, og sammen foretok de flere reiser i Europa.

Ekteskapet skal ha vært meget lykkelig og de fikk til sammen minst 15 barn!

Etter faren, Christian 4. død, brøt motsetningsforholdet til Fredrik den 3. og hans kone Sophie Amalie ut i full blomst, og spesielt fordi Leonora ble betraktet som farens yndlingsdatter. Leonora hadde fylt rollen som rikets førstedame med sin verdighet og ynde, samtidig som hun var både begavet, politisk interessert og også kunstnerisk.

Leonora og Corfitz flyktet til Sverige, og etter flere år dro hun tilbake til København for å søke forsoning med Fredrik den 3. men ble utvist. Deretter fulgte hun med Corfitz Ulfeldt da han sluttet seg til svenskene og rykket inn Danmark i 1657. Ulfeldt ble anklaget for høyforæderi og Leonora som forsvarte sin mann ble medskyldig.  De ble begge arrestert, og Leonora ble utlevert til Danmark, og ble fengslet i «Blå Tårn» på Kongens slott. Leonora Christina ble holdt fanget i hele 22 år. Det var her hun skrev sin franske selvbiografi, og senere Jammers Minde, skildring fra sitt fengselsopphold, dedikert til sine barn.

Dorothea Engelbrettsdatter skal ha uttalt: Det hviler en mørk skygge over kongehuset, en skamflekk det ikke er lett å vaske bort så lenge kongens yndlingsdatter, hun som en gang kjørte i triumf gjennom byens gater, sitter innesperret i det Blå Tårn. Som en fugl i bur sitter kongsdatteren der, med sine stekkede vinger bare et steinkast fra den kongelige residens.

Det sies at Dronning Sophie Amalie var Leonora’s erkefiende nr.1, og at det var hun som fikk Leonora innesperret i det Blå Tårn.

Da dronning Sophie Amalie døde ble Leonora Christina løslatt i 1685. Hun flyttet senere til Birgittinerordenens kloster i Maribo, hvor hun døde i 1698.

                                                                                                                               

Tekst av: Ingema Hoff

3. Margrethe1, dronning av Norge, Danmark, Sverige, 1300tallet

Margrethe Waldemarsdatter

1353 – 1412

Dronning av Danmark, Norge, Sverige

     “Norges og Sveriges dronning”

·      “- alle våre fornemme erkebiskopers, biskopers, prosters, ridderes og sveiners og hele Norges rikes fullmektige frue og rette husbonde”

·      “ Hun styrte med kraft, for hun var en svært klok kvinne, fylt av en veldig ånd og mannlig mot. Med makeløs kraft greide - hun en kvinne - å samle de tre rikene, noe som erverdige og ypperlige menn ikke hadde kunnet.”

Margrethe var datter av Danmarks konge Waldemar Atterdag og ble gift med kong Håkon  av Norge og Sverige. De fikk sønnen Olav. Ved Waldemars død ble den mindreårige Olav dansk konge, og Margrethe ble hans formynder. Da Håkon døde, ble hun Olavs formynder også i Norge og Sverige.

Da Olav døde før han ble myndig, adopterte Margrethe sin nevø Erik av Pommern og fortsatte som regent til han ble myndig. Men også i tiden etterpå var hun en viktig aktør i styret av de tre rikene.

Margrethe trådte inn på den poltiske arenaen i en urolig tid. Svartedauen på midten av 1300-tallet hadde vært en befolkningsmessig katastrofe. Områdene rundt Østersjøen var dominert av maktkamper mellom tyske og nordiske interesser, med det mektige Hansaforbundet som en unionslignende faktor i sør. For de tre skandinaviske rikene var det et skjørt samhold.

Margrethe arbeidet bevisst for å berge de tre landenes interesser. Hun gikk ikke av veien for virkemidler som krig og sjørøveri. Men hun var også en dyktig politiker som forhandlet seg fram til avtaler som konsoliderte stillingen til det beste for sine tre riker.

I 1397 ble det kalt sammen til møte i Kalmar for å få forholdet formalisert i en union. Margrete ble nå den ubestridte hersker over landene, anerkjent som det, og hennes styre blir ansett som godt for alle parter.

Margrethes stol: 

 

      

Stolen og kronen viser til en hersker og husfrue, med nøkler som et tema. Som kvinnelig hersker over tre riker, var det mange rom hun skulle åpne, og mange spørsmål hun måtte finne nøkkelen til. I stolryggen er drakten brodert med Norges, Sveriges og Danmarks riksvåpen, slik de var utformet på dronning Margrethes tid. 

I setet er et dokumentskrin med Margrethes signetmerke. Her er også et skrin med sjakkbrikker, med en seirende dronning på lokket. Skrin med skyvelokk, som disse, ble brukt til oppbevaring av dokumenter i middelalderen.

Kronen er laget i pappmasje og tekstil, materialer som det både kan males på og syes i.

MARGRETHE-STOLEN UNDER ARBEID:

Norges riksvåpen.

Applikasjon og broderi på lin og rayonsilke.

Sveriges riksvåpen

Applikasjon og broderi på rayonsilke og malt lin.

Danmarks riksvåpen.

Applikasjon og broderi på sammensatt malt lin.

Maleriet på baksiden av stolryggen henger på arbeidsveggen på atelieret før det settes inn i stolen. Fronten med draktelementet er festet til grov strie med maleri i akryl. Her er de tre nasjonenes flagg, og motiver fra forskjellige dokumentsegl fra Margrethes tid.

Tekst av: Ragnhild Arneberg

2. Birgitta av Vadstena

Den Hellige Birgitta

 En av middelalderens mest fascinerende skikkelser i Skandinavia.

 

Laget av Ingema Hoff

Den Hellige Birgitta.

En av middelalderens mest fascinerende skikkelser i Skandinavia.

Birgitta Birgersdatter ble trolig født i 1303 på Finsta i Sverige. Hennes familie var av Sveriges ypperste adel, og var nær beslektet med kongefamilien. Kongene på den tiden var Magnus Eriksson og Håkon (6.) Magnusson av Norge og Sverige.

Birgitta var en from og dypt troende kristen. Hun var også en begavet politiker, som deltok i det politiske spill på høyeste plan, og var dronning Blankas rådgiver. Birgitta var også sterkt engasjert i sosialt arbeid og diakoni. Hun tok seg av fattige, syke og fikk mange prostituerte ut av elendigheten, for så å gi de et anstendig liv.  Hennes arbeid skulle etterhvert gjøre henne til et forbilde både i hjemlandet og ute.

Som ung drømte hun om å gå i kloster, men hun ble giftet bort med Ulf Gudmarsson allerede som 13-14 åring. De fikk 8 barn, deriblant Katarina som fulgte i morens fotspor. Dette til tross om hun en gang skal ha uttalt at «hun heller ville dø enn å inngå ekteskap» så fikk hun et tilsynelatende godt ekteskap. Da ektemannen døde, tok hun avgjørelsen, og hun bestemte seg for å vie resten av sitt liv til bot og bønn. Birgitta hadde allerede som barn sine første åpenbaringer fra Kristus, og det skal ha blitt nedskrevet hele 700 visjoner av hennes skriftefedre.  Visjonen; «Du skal være min brud og talerør, du skal høre og se åndelige ting, og min ånd skal bli hos deg like til døden», ble avgjørende for hennes liv.

Birgitta ble aldri nonne, men de siste 30 år av sitt liv brukte Birgitta på sitt arbeid med å opprette en ny klosterorden. Etter flere besøk hos paven ble hennes regel for en ny klosterorden godkjent.  Grunnleggelsen av Vadstena Kloster i Sverige var det viktigste engasjementet for henne. Klosteret sto først ferdig 14 år etter hennes død. Klosteret er i drift den dag i dag.

Birgitta døde i Roma i 1373, kort tid etter hjemkomsten fra sin valfart til Jerusalem. I 1391 ble hun formelt kanonisert av paven, som den første i Norden. Hellig Birgitta er utnevnt av Pave Paulus den 2. til en av Europas tre kvinnelige skytshelgener.

                                                                                                                                              

Tekst: Ingema Hoff

1. Aud Den Djuptenkte, norsk landnåmer, 800tallet

Aud den Djuptenkte

800-tallet

Landnåmer fra Sogn 

   

    

Laget av Ragnhild Arneberg

Det er i vikingtiden vi møter de første kjente kvinnene i vår norrøne historie. Aud den Djuptenkte er omtalt i flere sagaer. I Islands historie er hun en viktig figur, som en av de første landnåmerne. som en høyt ansett kvinne, kjent for sin klokskap, og som stammor til en av de store islandske slektene.

Slekten hennes kom fra Sogn, og da faren hennes nektet å gi seg inn under Harald Hårfagres herredømme over landet, dro han med familien til Irland, som var under norrøn kontroll. Der ble Aud gift med høvdingen Olav Kvite, og fikk tittelen Dronning av Dublin. Selv om det var motstand blant de irske kelterne, kan vi tenke oss at Aud levde godt og standsmessig, og hun fikk barn.

De norske høvdingene som hadde rømt landet, vendte om somrene tilbake på tokt og herjet langs kysten av Vestlandet. Harald Hårfagre skal ha rustet en hær imot dem.

Auds mann ble drept i kamp. Enten mot kelterne i Irland. Eller han falt i Norge, muligens under tokt mot kysten, muligens i forbindelse med Haralds samlingsverk.

Etter Olavs død kunne ikke Aud sitte i Dublin, og hun dro til Skottland, der hennes nå voksne sønn Torstein hadde lagt under seg et område. Men her falt han i et slag.

Mannen og sønnen var døde. Det var nå Aud som var familiens overhode, og den som hadde ansvaret for å berge slekten. Hun fikk da bygget et skip, og med det satte hun til havs, med huslyd, barn og barnebarn.

Først dro hun til Orknøyene og tok land der.  Etter en tid seilte hun videre til Island, denne gangen også med familie og venner. Der tok hun land på Vest-Island. Her slo hun seg ned for godt og styrte over området. Hun ble en gammel kvinne.

Fra Island utrustet hun skip som drev handel på vestkysten av Norge. Men hun våget seg vel for  å sende dem til sitt eget hjemsted i Sogn, der de ville bli mottatt som kong Haralds fiender.  

Auds stol viser til en kvinne på reise. 

                                                                                                        

I setet  er et skrin og småting - en vevnad, et perlekjede og spenner, en trekam og nøkler. Skrinet er laget i keramikk av Ingema Hoff.

Auds krone er også i keramikk laget av Ingema Hoff.

FRA ARBEIDET MED AUD STOL PÅ ATELIERET

Arbeid med draktelementet: Assosiasjon til vikingkvinnedrakt, med skjørt og forkle, kappe, brikkevevde bånd, hvitt hodelin og hårnett av ull i nålebinding.

Maleriet i akryl på strie, som skal bli baksiden av stolryggen.

                                                                                                                

Tekst: Ragnhild Arneberg